De blå leppene - eller: Mette ble 17 år
Det er de blå leppene jeg husker.
Hun så alltid ut som om hun nettopp hadde spist blåbær, eller som om hun frøs.
Jeg la merke til at «frøken» - vår myndige, milde klasseforstander – alltid stanset opp og snakket med litt med henne når de møttes i skolegården.
Eller er det noe jeg innbiller meg?
Jeg har i hvert fall ett mine om Mette som jeg husker helt klart.
Det var en dag vårt «frøken» hadde inspeksjon i skolegården; det hadde hun ikke så ofte, og halvparten av klassen gikk «lang-lang-rekke» på hver side av henne. Vi nærmet oss grensen for hvor den «lille» skolegården, vår del, gikk over i den «store», der blant annet elevene fra realskolen holdt seg i friminuttene. De som ikke gikk på Majorstua skole, men på Kirkeveien skole.
Litt for seg selv sto hun der. Sped i kroppen, med briller.
Hun hilste forsiktig mot «frøken». -God dag, Mette, sa «frøken», med en underlig varme i stemmen.
Det må ha vært da jeg la merke til de blå leppene.
***
Senere fikk jeg vite at slike blå lepper betydde at vedkommende hadde en «hjertefeil».
Det var ikke først og fremst i forbindelse med Mette at den informasjonen ble gitt, men i forbindelse med en gutt som gikk i parallellklassen på skolen; en som også gjerne sto for seg selv i skolegården og sjelden tok del i noen form for lek. Han hadde også blå lepper.
De var blåere enn Mettes, når jeg tenker meg om.
***
Hva er det som avgjør hvilke minner fra sju-åtte-årsalderen det blir som fester seg i ens sinn, slik at de kan hentes fram både 25 år og enda lenger senere og være nesten like ferske?
Hvorfor går jeg rundt og husker på – ikke kontinuerlig, akkurat, men likevel – som måtte være åtte år eldre enn meg, og som jeg ikke vet annet om enn at hun het Mette, var sped, hadde briller og blå lepper?
Kanskje jeg skulle avertere etter henne?
Husker du meg? Jeg gikk sammen med «frøken» i skolegården en dag i 1961 da hun hadde inspeksjon. Jeg var nok nummer tre eller fire på hennes høyre side:
Du bør nok være i begynnelsen av 40-årene nå. Dersom du har barn, er de i hvert fall tenåringer.
***
Selvsagt kommer jeg ikke til å avertere.
Slikt gjør man jo ganske enkelt ikke, gjør man vel?
Dessuten ville det ikke ha noe for seg.
Kanskje ville jeg ikke ha husket Mette med de blå leppene hadde det ikke vært for den dagen mellom ett og to år senere, da «frøken» var borte første del av skoledagen.
Vi hadde vikar. «Frøken» var i en begravelse, fikk vi vite.
Til nest-siste time dukket hun opp.
Hun var penere kledd enn vanlig (vår «frøken» aldri i bukser på skolen, verken henne selv eller tiden tilsa et slikt antrekk). Hun var både stille og alvorlig. Da klassen satte seg, ble hun stående og se ut over oss alle sammen; 25 ni-åringer, klasse 3b på Majorstua skole.
-Mette ble altså 17 år, sa hun, mer henvendt til seg selv enn til oss egentlig.
***
Gråt jeg?
Jeg ville i hvert fall gråte.
Jeg forsto med en gang hvem hun snakket om, og at det var hun som var død.
Og kanskje ikke helt død likevel?
Det hendte en gang eller to under resten av folkeskoletiden at «frøken» nevnte Mette, jenta med hjertefeil som så gjerne ville delta i lek og sport, men som ikke kunne. Som prøvde, men måtte passe seg.
-Og en dag ble påkjenningen for stor, som hun sa den siste gangen hun fortalte om henne.
Prøvde du å løpe 60-meter’n, Mette?
Eller var det en annen påkjenning som ble for stor?
***
Mette ble 17 år.
Det er ingen alder.
Jeg var nøyaktig dobbelt så gammel da jeg satte meg og skrev denne lille fortellingen, og var vel ennå å regne for et forholdsvis ungt menneske.
Mette med de blå leppene. Mette med det svake hjertet.
For noen var du bare rett og slett Mette.
De savnet deg kanskje fremdeles, den gang du dukket opp igjen i mine tanker.
Tilføyelse 2025:
I dag er jeg fire ganger så gammel som det Mette ble.
Prognosene for barn og unge med hennes diagnose og utfordringer er helt annerledes i dag enn de var på 1960-tallet.
Det synes jeg det er godt å tenke på.
Illustrasjon: "Fredevotten" ble designet til minne om åtte måneder gamle Frede, som døde av en medføst hjertefeil. Votten er designet av hans mamma (Foto: Foreningen for hjertesyke barn).
Om denne teksten:
Dette er en tekst jeg har hatt liggende i mange år. Ut fra både skrivemaskintypografien og papiret det er skrevet på, men også ut fra teksten selv, tidfester jeg fortellingen til 1987. Mette ble 17 år, om meg selv skriver jeg at jeg var dobbelt så gammel som henne da jeg skrev dette. Det var i 1987 at jeg var 34 år.
Bakgrunnen for at dette ble skrevet, var noen artikler som gikk i flere aviser om barn med hjertefeil og behandlingen av dem/prognosene de hadde. "Foreningen for hjertesyke barn" hadde allerede eksistert i noen år, men den hørte jeg for min del ikke om før på tidlig 2000-tall, da denne foreningen ble korridornabo med min arbeidsgiver på den tida, Norsk Cøliakiforening.
Jeg har holdt bladet "Hjertebarnet" i noen år nå, og sender av og til noen kroner til deres arbeid.
Jeg husker jeg sendte teksten til A-Magasinet; de hadde kanskje skrevet om dette temaet, og fikk et hyggelig brev tilbake fra redaktør Per Egil Hegge, som takket for det han kalte en fin og godt skrevet tekst, men som det ikke var naturlig å bruke på det tidspunktet.
Så ble den liggende - til nå.
9. oktober 2025
Nils-Petter Enstad
Kommentarer
Legg inn en kommentar