En natt med stjerner

Julefortelling av Nils-Petter Enstad
Publisert første gang i Smaalenenes Avis 22. desember 1989
Tegning av Marita Elvemo Sivertsen

Det var en kald, klar kveld.
Om man ville, kunne man legge hodet bakover og telle stjernene. Hver enkelt av dem.
Én og én hang de der som ørsmå lykter, satt der for å bryte monotonien som ellers ville være total.
En svart himmel.
Svart, mørk, taus.

Var det mange husløse ute i natt?
Mannen som sto under stjernene visste ikke. Helt husløs var han jo heller ikke, selv om det var så godt som.
Døren bak ham, som ikke var noen skikkelig dør, men nærmest en lem, førte inn i et hus som ikke var noe skikkelig hus, men nærmest et skur. Et uthus.
Et fjøs. En stall som ikke var i bruk lenger fordi det var blitt bygget en bedre stall.
Det som ikke var godt nok for hestene måtte være godt nok for ham.
For dem. En liten familie.

Var han bitter?
Nei, han var ikke bitter. Han var bare trett.
Han var oppgitt. Det hadde skjedd så mye. Han hadde ikke oversikt over det lenger.
Kanskje kunne han bruke minuttene her under den stjerneklare himmelen til å få oversikten?
Hvor langt tilbake måtte han gå for å få oversikten?
Ett år?
Var det langt nok tilbake?
For ett år siden hadde han vært en middelaldrende enkemann med voksne barn.
En middelaldrende enkemann med voksne barn som drev sin forretning nord i landet, og som drev den godt. Ikke slik at han var rik, men han klarte seg.
Var regnet som en dyktig utøver av sitt fag.
Etterspurt, både fordi han gjorde en god jobb og fordi han holdt rimelige priser.
Han passet sine egne saker og blandet seg ikke inn verken i politikk eller andre stridsspørsmål.
Alle visste hvem han var og alle visse hva han sto for,
De visste hvor han var å finne på helligdagene.
De visste at han var til å stole på.

Det var mange i byen som flirte litt da han forlovet seg etter å ha vært enkemann i flere år.
Stort sett hadde det vært godlynt fliring, litt dytting i siden, litt erting av typen «skal-du-ha-trøst-på-dine-gamle-dager?».
Andres erting hadde vært mer grovkornet, men ikke verre enn at han taklet det også. Den unge bruden var vakker og vennlig, og han var oppriktig glad i henne.
Og hun i ham.
Trodde han.
Derfor kunne han ta den godlynte ertingen.
Han hadde også klart å ta den åpenlyse fliringen da det viste seg at hun var med barn.

Det med barnet hadde vært vanskelig å ta, han måtte innrømme det.
Faren hennes, som var på hans egen alder, hadde vært rasende.
Til slutt hadde han måttet gå mellom far og datter, holde faren i strupen og brølt (enda han slett ikke hadde for vane å brøle til noen) at dette skulle han ordne opp i, han og ingen andre, og om det var forstått?
Etterpå hadde hun klynget seg gråtende til ham, og han hadde forstått hvor redd hun egentlig hadde vært.
Rart, så trygg og sikker som hun hadde vært da hun fortalte ham om barnet.

Så hadde meldingen kommet om at de måtte reise.
Han hadde aldri brydd seg om politikk. Hadde aldri sagt hva han mente om det, hadde aldri sluttet seg til noen gruppe.
«Jeg er en enkel arbeider», hadde han pleid å svare når noen ville ha ham med i det ene eller det andre.
Men denne gangen hadde det vært nære på.
Makan til påfunn!
Først en lang reise for å gjøre en registrering, og så en lang reise tilbake igjen.
Det hadde holdt hardt!
Selv mens de var underveis hadde han gått og mumlet for seg selv at dette var galskap.
Egentlig burde han ha sabotert dette påfunnet!
Men det var blitt med mumlingen.

Ikke rom noe sted!
- Fullt!
- Beklager! Fullt!
- Fullt! Kom dere unna!
Det var alle grader av avvisninger, fra den vennlig beklagende til den arrogant kjeppjagende.
Men resultatet var det samme.
Ikke rom.
Ikke plass. Ikke ly.

Ved det siste stedet de spurte, var de også blitt avvist, men så fort de hadde snudd og begynt å gå videre, var en kommet løpende etter dem. Det var kona til verten.
-Vent! Kjære vene! Noe må man da i Guds navn få til? Vi har…det er ikke så mye, men det er i hvert fall tak over hodet…det er bare…det har vært en stall. Tar dere til takke, så…
-Vi tar til takke, hadde han svart, og de var blitt vist hvor det var.
Bakenfor hovedhuset, helt nederst på eiendommen.
- Jeg skal komme med noen tepper, hadde vertshuskona sagt.

Det hadde vært verre enn de hadde sett for seg, men som de prøvde å si til hverandre: -Det er i hvert fall tak over hodet!
Veggene hadde også virket noenlunde tette. Vertshuskona hadde kommet med tepper og sagt at han kunne bare gå over i den nye stallen og ta med seg så mye høy han trengte, både som for til eselet og liggeunderlag for kona si.
Da han kom tilbake med høyet, hadde vertshuskona møtt ham i døra. -Fødselen er i gang, hadde hun sagt, nesten litt brysk. – Hent vann og noen rene kluter, og så holder du deg unna! Er det første gangen? Da kan det ta noen timer!

Noen timer?
Er noen timer det samme som mange timer?
Han måtte ha stått og stirret på stjernehimmelen likevel, for plutselig var det som om han ble oppmerksom på at en stjernene lyste så veldig mye sterkere enn de andre.
Kanskje var det en ny stjerne?
Nei, det kunne jo ikke være en ny stjerne! Det var bare noe han innbilte seg. Han lo litt av seg selv.
Men du verden så sterkt akkurat denne stjernen lyste!

I det samme hørte han barnegråt fra stallen bak seg.


Om denne teksten:
Denne teksten skrev jeg for Øvre Smaalenenes Avis i Askim til deres "juleavis"i 1989.På det tidspunktet var jeg frilanser for avisa, etter å ha vært fast ansatt som journalist i et års tid. Jeg kombinerte frilansingen med studier og deltidsjobb ved Det teologiske Menighetsfakultet som informasjonskonsulent. Tegningen ble laget av en som var teologistundt på den tiden, og som laget tegninger også til bladet "Lys og liv", som jeg var redaksjonssekretær for. Året etter sto teksten og den samme tegningen i Krigsropets julenummer, og noen år senere også i bladet "Brorskap", som jeg redigerte, men da med tegninger av Anne Sekkelsten, som var knyttet til Krigsropets redaksjon.
Jeg har lett etter denne teksten, som jeg trodde jeg hadde liggende i manus et eller annet sted, men til slutt måtte jeg taste den inn igjen, etter å ha tatt en utskrift fra nasjonalbibliotekets digitaliserte utgaver av Øvre Smaalenenes Avis i 1989.

Arendal, 2. juledag 2025
Nils-Petter Enstad