«Dere skal få kraft» - en tekst og litt om bakgrunnen for den

I det samme han kom inn fra Krigsropsrunden så han på kapteinens ansikt at noe var i veien. Han lurte på hva det kunne være.
- Hør du, sa kapteinen langsomt, - de har nettopp ringt fra Larsens. Torstein er svært syk, som du vet, og nå har legen fortalt at det ikke er noe håp lenger.
Han tok en pause, det var som om han ikke riktig visste hva han skulle si, eller hvordan han skulle si det.

(Men selv om han ikke sa noe, ante det meg hva han ville, og det ante meg også at jeg snart ville stå ovenfor mitt livs vanskeligste oppgave, å skulle veilede en døende ungdom.)

- Torstein er ikke frelst, vet du, men nå ville han snakke med … med deg.
- Med meg? Men hvorfor det? Det … det … jeg …
- Jeg forstår godt at du synes det er vanskelig, men han bad altså spesielt om å få snakke med deg, sa fru Larsen, og i alle fall kan ikke jeg dra, for jeg må dra til Varengbygda med en gang i et annet sykebesøk.

(Det syntes meg så komplett umulig å dra til Torstein, men jeg visste samtidig at det var dette jeg hadde avlagt så høyt vitnesbyrd om at jeg var kalt til å gjøre, hjelpe mennesker til og finne fred med Gud. Hvorfor kunne jeg ikke gå med frisk og ferdig mot da? Hvorfor kunne jeg ikke si «I Jesu navn kaptein!», og gå i tillit til ham?)

Som i søvne fant han fram Bibelen sin, sangboken og gitaren.
I gangen nappet han til seg den ene av de to styrthjelmene som lå på hylla.

(«Jesus elsker deg», sto det på den. Hvor mange ganger har jeg ikke lest det for meg selv, og tenkt – Halleluja! Nå så jeg det ikke engang).

Han satte seg på scooteren sin, bibelvesken og gitaren var festet til bagasjebrettet. I det samme han startet, kom kapteinen ut, klappet han på skulderen, og sa: - I Jesu navn, løytnant.

(Men det hjalp meg ikke, jeg følte den samme svarte fortvilelsen. Jeg husker jeg tenkte: -Hvordan kan du hjelpe en døende, du som aldri har lidd av noe verre enn forkjølelse? Og jeg husker at jeg bad, men istedenfor å be Gud om visdom, bad jeg at han måtte sende noen foran meg, noen som «kunne» dette, noen som kunne si når jeg kom: - Alt i orden, men du kan kanskje synge en sang for oss? Å kunne jeg bare slippe med det.)

Den vesle scooteren tøffet seg langsomt oppover landeveien.
Det var et godt stykke vei før en kom til Larsens gård, og hele tiden satt han og tenkte på hva han skulle si. De hadde jo hatt undervisning i emnet «sjelesorg ved sykesengen», men han kunne ikke huske et eneste ord av det, ikke et godt råd, ikke et bibelvers.
Her var veien hvor han skulle svinge av, en bratt gårdsvei.
Han skiftet gir, fra fjerde til tredje, og fra tredje til annet. Og enda var det bare så vidt scooteren greide å tøffe seg opp.

(På en merkelig måte følte jeg meg i slekt med scooteren. Jeg følte at jeg arbeidet like tungt, og jeg husker jeg tenkte: - Gud, lar du meg bare komme levende gjennom dette, skal jeg reise min vei i morgen den dag, jeg skjønner jo at dette ikke er min plass.)

Han stanset, og på en eller annen måte hadde han kommet seg inn i huset med bibelvesken og gitaren. Fru Larsen tok imot ham, hun hadde tårer i øyene. - Jeg er så glad du kunne komme, løytnant, men han har aldri villet snakke om disse tingene før, det trøster oss at han i hvert fall er villig til det nå.
Han nikket alvorlig. - Noen ganger må han ta hardt i for å fremme det som er til vårt egent beste, sa han.
Fru Larsen nikket, og tørket to tårer med en hastig bevegelse. - Det er så sant, så sant. Og likevel er det så vondt.

(Hva skulle jeg si? Jeg hadde aldri opplevd at noen av mine nærmeste lå for døden, jeg hadde aldri sett døden på nært hold i det hele tatt. Så hva kunne jeg si? Men selv om jeg tidde, tror jeg hun forstod at hun hadde all min medfølelse.)

- Ja, du får gå inn til ham, han ligger på rommet sitt. Hun pekte, og han gikk opp en trapp og mot en dør som lå litt unna trappen.
- Kjære Gud, tenkte han, - nå må du hjelpe meg.

(Og i det samme kom jeg til å tenke på et ord fra Jesu egen munn: «Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner…». Var det noe jeg «kom til» å tenke på? Å nei, jeg visste det med meg selv, det var Jesus selv som trådte til, la armen rundt sin vettskremte løytnants skulder, og sa: - Husk hva jeg har lovet: Du skal få kraft i det Den Hellige Ånd kommer over deg, og du skal være mitt vitne …! Jeg har stått ved min løfter før, har jeg ikke det? Og i det samme strømmet de mot meg, minnene om bønnesvar, hjelp og kraft i vanskelige situasjoner.)

- Takk Jesus, hvisket han framfor seg i det han trykket dørklinken ned og gikk inn til Torstein.


Om denne fortellingen
Denne teksten sto på trykk i Krigsropet nr. 40 i 1978. Den sommeren flyttet vi fra Nannestad til Nykøbing Mors. Teksten er derfor trolig blitt tastet ned på korpslederens loftskontor på "Arken", på den nokså spinkle, lille reiseskrivemaskinen vi hadde skaffet oss mens vi var i Akureyri året før vi kom til Nannestad. Det var en hel investering for oss, men dette var før det å ha en skrivemaskin på kontoret var en selvsagt ting ved alle korps.
Skrivemaskinen, med de islandske typene "thodd" og "ed", var i flittig bruk de to årene på arken, både med tanke på korrespondanse og korpslederens mer private, litterære sysler, som dikt, sangtekster og noen forsøk på å skrive noveller.
Mitt første forsøk på å skrive en sakprosabok ble også til i den tiden: En andaktsbok med utgangspunkt i "3,16"-tekstene i Det nye testamente. Manuset ble nok fullført, men aldri publisert.
Noveller hadde jeg prøvd meg på før, men dette er vel den eneste av denne typen tekster som ble publsiert. Rent litterært er teksten litt eksperimentell, med dels å fortelle i tredje person, dels i første, med de sistnevnte skilt ut med kursivert skrift og markert med parentes. Senere brukte jeg noe av det samme i romanen "Blikkfatet" fra 1998.
Grunnstammen i fortellingen er en opplevdelse min far fortalte om fra den tiden han var assistent ved Lena korps i 1948, men jeg har jo diktet litt rundt det han fortalte (han kjørte ikke scooter verken i 1948 eller senere, for å si det slik).
Jeg er vel ikke sikker på om den "faglig/fromme" kommunikasjonsformen mellom kapteinen og løytnanten i denne teksten har eksistert noe annet sted i den interne FA-skjønnlitterære tradisjonen, men så er vel denne teksten også en del av den tradisjonen.
Tegningen i denne saken er den samme som sto i Krigsropet i sin tid. Den fant jeg tydeligvis i et svensk stridsrop, ut fra skriften på uniformslua å dømme - det var flittig saksing fra både Armeens og andre blader når det gjaldt illustrasjoner og kunnskapen om og kjennskapets til opphaverett var vel bare sånn passe. Jeg begynte tidlig å samle på slike tegninger og hadde et helt lite lager av dem, noe som kom til nytte både da jeg skulle lage korpsblad i Nykøbing Mors og senere ble beordret til redaksjonen ved hovedkvarteret.

Lindtveit, 11. juni 2025
Nils-Petter Enstad