Den grønne kista - en hittil upublisert novelle og litt om bakgrunnen for den

«Du vil vel være interessert i å vite at din gamle venn, Ole Fjeld, døde i forrige uke. Lokalavisa skrev et lite stykke om ham, som jeg sender med dette brevet. Stakkars mann - litt av en skjebne, du?!»

Jeg lot det ukentlige «pratebrevet» fra mor synke ned i fanget.
Ole Fjeld - han hadde omsider fått fred, da!
Jeg tittet ned i konvolutten igjen.
Der lå et lite utklipp. Jeg plukket det fram, det var fra lokalavisa hjemme, og der sto å lese at Ole Fjeld var død etter en lang tids smertefull sykdom.
Teksten ellers var nokså overfladisk.
Ole Fjeld hadde i mange år drevet en liten krambu, og bla-bla,
En setning omtalte det faktum som var Oles skjebne og tragedie, men også hans liv og kjærlighet: «I unge år sluttet 0le Fjeld seg til det da forholdsvis nyåpnete Randsvik korps av Frelsesarmeen. Ved sin død var han stadig tilsluttet organisasjonen.»

Jeg la utklippet fra meg på bordet, men tok så og puttet det inn i Bibelen som også lå der.
Brevet fikk jeg lese ferdig senere.
«I unge år..... ved sin død...»!
Gad vite om lokalavisskribenten ante hva som lå mellom disse to punktene?
Jeg ante det, ja mer enn det, jeg visste det, for Ole hadde selv fortalt meg om det.
Det gjorde han for mange år siden - den dagen han ga meg den grønne kista.

***
Randvik korps er i dag en av de mange lokale menighetene i Frelsesarmeen som frister den vanskjebne det er å være uten offiserer. Virksomheten drives av noen få ildsjeler og av mer eller mindre tilfeldige besøk fra armeens sentrale ledd. Det er konsekvensen av flere års tilbakegang og stagnasjon, som i første rekke fraflyttingen må ta ansvar for.
Men den gang da det lå sagbruk på rekke og rad i Randvik, var også korpset stort, aktivt og levende.
Det er 12-13 år siden jeg begynte å gå på møter der.
Da var fraflyttingen og stagnasjonen allerede kommet langt, og den første kvelden jeg var på møte der, en søndag i mai, var det tre mennesker i lokalet foruten meg selv.
Det var to offiserer, og Ole Fjeld. To gitarer, og en til å holde sangboka.

Jeg hadde begynt å gå på møter fordi konfirmasjonstiden hadde skapt en endelig lengsel hos meg, en lengsel som jeg ikke fikk tilfredsstilt. Derfor søkte jeg til frelsestemplet, hvor jeg hadde gått på søndagsskole da jeg var barn.
Etterhvert forsto jeg at for å få den åndelige lengselen tilfredsstilt måtte jeg treffe en avgjørelse.
Det var ikke nok å gå på møter, og anta en «kristelig» fasade.
Så ble det til at jeg en søndagskveld reiste meg fra plassen min og gikk fra til botsbenken.
Det fikk briste eller bære!

Det bar!
Det har båret i mange år!
Det takker jeg ikke minst Ole Fjelds forbønner, og den hjelp han ga meg ved botsbenken den kvelden, og senere som nyfrelst.
Etter å ha «gått gradene» som rekrutt, soldat og kompanileder, ble det klart for meg at Gud ville ha noe mer.
Jeg forsto at offiserstjenesten var Guds vilje med mitt liv.

Den kampen kjempet jeg alene, uten å be noen om råd eller hjelp.
Men da seieren var vunnet, gikk jeg opp til korpslederen og fikk de nødvendige papirene av henne. Og den jeg støtte på da jeg forlot korpset med papirene i en konvolutt var - selvfølgelig: - Ole Fjeld.
-Ja, Ole, nå er det bestemt, sa jeg.
-Hva er bestemt?
Jeg viftet med konvolutten. -Krigskolen – here I come!
Det siste var et forsøk på å skjule at jeg egentlig var grepet.
Ole gjorde ikke noe forsøk på å skjule at han var det.
To store tårer rant nedover kinnet, og han grep meg hardt i skulderen. -Gud signe deg, gutt, sa han hest. -Gud signe deg!
Så gikk han uten å si noe mer.

Det ble en travel tid utover høsten og vinteren. Jeg var blitt antatt for den neste krigsskolesesjonen, og det var mange ting ả ordne opp i. Men en travel tid går gjerne fort, og snart var det en snau måned igjen til «den store dagen».

-Har du noen pakk-kasse, gutt? spurte Ole Fjeld en dag.
-Jeg har noen kofferter.
-Du må nok ha en skikkelig kasse til tingene dine. Jeg har ei stående på loftet. Den kan du få, om du vil.
-Det høres fint ut. Takk skal du ha!

Det ble avtalt at jeg skulle komme hjem til ham med trillebåra og hente kassa neste dag. Og da jeg kom hjem til Ole, sto en grønnmalt «amerikakoffert» i gangen.
-Der har du kassa di, gutt, sa han. -Jeg har skiftet ut låsen, for den gamle var rusten, og dessuten frisket opp fargen litt.
Han dreide rundt nøkkelen som sto i låsen, og åpnet det buete lokket. Inni lokket sto det malt noen bokstaver og tall. Med blek, falmet farge sto bokstavene O.F. og årstallet 1918 å lese, og med frisk og tydeligvis ny maling, to bokstaver som jeg forsto var mine initialer, og årstallet 1968.

Om det kan kalles instinkt, vet jeg ikke, men jeg følte med en gang at det lå en historie bak disse tallene og bokstavene, og at historien egentlig var både vond og tragisk.
Ole fattet med en gang det stumme spørsmålet i blikket jeg sendte og ham, og uten å se på meg, begynte han å fortelle: -Du har vel hørt andre fortelle at Randvik korps i sin tid var et «stort» korps, med mange aktive grupper. Slik var det da jeg stiftet bekjentskap med korpset for mange, mange år siden. Jeg ble innvidd til frelsessoldat her da var jeg 16 år gammel.
Du ser jo selv hver søndag hvor få barn det er på søndagsskolen nå, men den gangen var det mange, mange. Men så døde juniorsersjantmajoren her plutselig, og jeg ble sett ut til å overta hennes plass. Jeg var 18 år da, og en av landets yngste i den stillingen. Senere har jeg tenkt at jeg kanskje var i yngste laget. Samtidig som dette hendte, møtte Gud meg med sitt kall. Han ville ha enda mer av meg, han ville at jeg skulle bli - frelsesoffiser.

Det siste kom som et hikst, og han snudde ryggen til meg. Han ble stående å se ut av vinduet en stund, og jeg mer følte enn egentlig hørte at han gråt.
Så var det som han med et krafttak tok seg sammen, og snudde seg mot meg igjen.
-Denne kista, sa han og nesten kjærtegnet den med stemmen sin, - denne kista laget jeg for å ha tingene mine i den når jeg dro til krigsskolen og senere ut i tjenesten. Da den var ferdig, knelte jeg ved siden av den og innvidde den til Herrens tjeneste…
Igjen måtte han avbryte, og jeg sa ingenting. -Ole Fjeld er grei nok, han, bare så alt for nervøs, sa folk seg imellom i Randvik. Jeg begynte å få et gløtt inn i hemmeligheten til at han var slik, følte jeg.

Og Ole fortsatte sin fortelling, avbrutt av såre hikst, om hvordan en bagatellmessig uoverensstemmelse hadde dukket opp mellom den unge juniorsersjantmajoren og den gamle, erfarne korpslederen, Feil var det vel på begge sider, to stridbare naturer, to sterke viljer og to sterke meninger som brøt mot hverandre. Det ene ordet hadde tatt det andre, og sinnet hadde løpt av med begge to.
Fire dager senere kom det brev til Ole fra Frelsesarmeens aspirantsekretær om at «vi er blitt underrettet.... problemer med å underordne seg disiplin... gå i seg selv...».
Når så brevet konkluderte med at «vi tror De vil ha godt av å arbeide enda et år som soldat i Deres hjemkorps. De er velkommen til krigsskolen neste år», var dette dråpen som fikk begeret til å flyte som over. I fullt sinne hadde han tatt krigsartikler, fullmakter og alt som hadde med Frelsesarmeen å gjøre, løpt til korpset, revet det i stykker og kastet det i fjeset på korpslederen. «Jeg er ferdig med deg og jeg er ferdig med Frelsesarmeen», hadde han ropt.
-Jeg hadde vel ikke ment å kutte ut Gud, selv om jeg kuttet ut Frelsesarmeen, men slik gikk det likevel. Jeg tok meg jobb i ei bygd langt herfra, og på det stedet var det verken møtelokale eller kirke, og slik gled jeg bort fra alt liv i Gud, Men livet i Gud døde kanskje alt den dagen jeg sa meg ferdig med Frelsesarmeen.
Senere giftet jeg meg, vi fikk barn, og jeg burde vel vær lykkelig. Men i hjertet bar jeg et stort åpent sår.
Jeg trodde det var hjemlengsel, så vi flyttet tilbake hit til Randvik, og så åpnet vi den vesle krambua vår. Men såret i hjertet var like stort. Så trodde jeg at alkohol kunne være den medisinen jeg trengte, og jeg drakk meg fra sans og samling mer enn en gang. Det var bare konas viljestyrke og gode hjerte som gjorde at jeg ikke mistet både hjemmet mitt og forretningen. Hvordan hun klarte å holde det hele sammen, er meg en gåte den dag i dag. Det måtte være Guds godhet, det også..
Han gjorde en pause igjen.
Så var det som han plutselig fikk øye på den grønne kista, og han strøk den ene hånden langs kanten på den. Det var nesten som et kjærtegn av en god venn en ikke har sett på mange år.
-Kista mi..... Jeg hadde innvidd den til Herrens tjeneste. Hver gang jeg ville ta den i bruk til noe annet, var det som om noe stoppet meg. Det var som en stemme, sa: «Helliget gods tilhører Herren.» Så den ble stående ubrukt. Jeg tenkte tilmed på å hogge den opp og brenne den, men fikk meg aldri til det.
Så kom den dagen da Gud igjen forbarmet seg over meg, stakkar som jeg var. I gleden over igjen å være frelst, er det en ting som har vært et skår i gleden hele tiden: Mitt forspilte liv!
En dag som jeg tilfeldigvis kom til å lete innerst i ei loftbu, fant jeg denne kista igjen. Jeg bestemte meg for å sette den i stand igjen, og gi den til den første aspiranten som reiste ut fra Randvik korps. Men årene gikk, og det reiste ingen ut herfra. Korpset har dødd sakte hen, helt til du dukket opp, og den dagen jeg ba med deg, ba jeg samtidig til Gud at du måtte bli kalt, og fylle plassen som jeg aldri kom til å fylle.
Kommet så langt i sin historie, lot Ole tårene strømme fritt og uhemmet.
Jeg grep ham i hånden og trykket den så varmt jeg bare kunne. -Takk skal du ha, Ole! Takk for kista, og takk for at du fortalte meg dette.
-Den er innvidd til Herren," sa Ole tykt. -Lov meg at du er tro på din plass så lenge den er i ditt eie. På den måten, sa han og kom med et dypt og lettet sukk, -På den måten blir vi kvitt igjen - livet og jeg!
Så kom det, med stor kraft denne gang: -Jeg forspilte mitt liv - lov meg at ikke du forspiller ditt på samme måten.
Jeg ga løftet – det var som en innvielse i seg selv.

Med stort og smått har vi flyttet ti ganger, Oles grønne kiste og jeg.
Selvfølgelig er det blitt flere kasser og kister etter hvert, akkurat som vi er blitt flere som flytter - en hel liten familie, faktisk.
Kontakten med Ole forsøkte jeg å holde ved like i alle år, men brevene fra ham ble færre og kortere etter hvert.
Kanskje var det vanskelig å være fortrolig lenger, etter at han hadde lagt hele sitt liv og sitt hjerte bart og åpent for meg. De siste gangene vi møttes, ble det med en kort prat på et hjørne, og lite mer.
Men det er ikke det jeg vil huske når jeg for framtiden ser den grønne kista, og minnes Ole Fjeld.
Da vil jeg huske ham som den som ba med meg vil huske meg der i gangen, og la framtiden og dens oppgaver i Guds hender.
Jeg vil huske ham som den som sto i døra og storgråt da jeg satte symbolet på hans forspilte liv opp på trillebåra og tok det med meg for å bruke i Herrens tjeneste.
Det var ikke det siste jeg så av ham, men det er slik jeg husker ham.

****

Om denne fortellingen
Denne teksten har aldri vært publisert før.
Jeg skrev den i 1978, den siste våren vi bodde på «Arken» på Maura.
Derfra dro vi til Nykøbing Mors i Danmark.
Den er skrevet på det egentlig veldig koselige korpslederkontoret som en av mine forgjengere hadde innredet på loftet i den forholdsvis store bygningen på Maura.
Fortellingen baserer seg på noe en offiserskollega og god venn fortalte på et offiserskurs vi hadde vært sammen på den våren; husker jeg ikke feil var det på det første kurset for offiserer som ble holdt på Frelsesarmeens kurssenter på Jeløy.
Territoriallederen, kommandør K.A. Solhaug, var en på mange måter visjonær leder, og en av hans visjoner var at alle offiserer i aktiv tjeneste skulle gå én uke på kurs på Jeløy hvert år.
Noen mente det nok at det var bortkastet tid, men for mange av oss ble disse kursene et åndehull på mange måter.

Jeg husker jeg sendte en kopi av teksten til den kapteinen som hadde fortalt dette, men formen på fortellingen var selvsagt min egen.
Så sendte jeg originalen til Krigsropets redaksjon, med opplysning om hvem som var min «kilde».Og så flyttet vi.
Jeg vet at Olav Kvam, redaktøren, kontaktet vedkommende og spurte om han mente dette kunne trykkes, og han svarte at det hadde han ikke noe imot.
Den kom imidlertid aldri på trykk.
Da jeg kom til redaksjonen et års tid etterpå spurte jeg etter manuset, men da klarte vi ikke å finne det.
Så jeg tenkte at det var tapt, og det har jeg tenkt helt til Kenneth Juel Stavik sendte meg en mail med noe han hadde funnet under rydding på hovedkvarteret. Slik fikk jeg det tilbake med både egne og Kvams rettelser.
Jeg har gjort noen små endringer i manuset før jeg legger det ut, men har bevart, håper jeg, «tidskoloritten» - det er snart 50 år siden det ble skrevet, og fortellingen som sådan går enda lenger tilbake.
Ville/kunne jeg skrevet en slik fortelling i dag?
Jeg sier som Pilatus: «Quod, scripsi, scripsi» - det jeg skrev, det skrev jeg.
Illustrasjonen har jeg funnet på nettet.

Lindtveit, 27. september 2025
Nils-Petter Enstad