Innlegg

En natt med stjerner

Bilde
Julefortelling av Nils-Petter Enstad Publisert første gang i Smaalenenes Avis 22. desember 1989 Tegning av Marita Elvemo Sivertsen Det var en kald, klar kveld. Om man ville, kunne man legge hodet bakover og telle stjernene. Hver enkelt av dem. Én og én hang de der som ørsmå lykter, satt der for å bryte monotonien som ellers ville være total. En svart himmel. Svart, mørk, taus. Var det mange husløse ute i natt? Mannen som sto under stjernene visste ikke. Helt husløs var han jo heller ikke, selv om det var så godt som. Døren bak ham, som ikke var noen skikkelig dør, men nærmest en lem, førte inn i et hus som ikke var noe skikkelig hus, men nærmest et skur. Et uthus. Et fjøs. En stall som ikke var i bruk lenger fordi det var blitt bygget en bedre stall. Det som ikke var godt nok for hestene måtte være godt nok for ham. For dem. En liten familie. Var han bitter? Nei, han var ikke bitter. Han var bare trett. Han var oppgitt. Det hadde skjedd så mye. Han hadde ikke overs...

De blå leppene - eller: Mette ble 17 år

Bilde
Novelle/skisse – skrevet ca. 1987 – ikke tidligere publisert Det er de blå leppene jeg husker. Hun så alltid ut som om hun nettopp hadde spist blåbær, eller som om hun frøs. Jeg la merke til at «frøken» - vår myndige, milde klasseforstander – alltid stanset opp og snakket med litt med henne når de møttes i skolegården. Eller er det noe jeg innbiller meg? Jeg har i hvert fall ett mine om Mette som jeg husker helt klart. Det var en dag vårt «frøken» hadde inspeksjon i skolegården; det hadde hun ikke så ofte, og halvparten av klassen gikk «lang-lang-rekke» på hver side av henne. Vi nærmet oss grensen for hvor den «lille» skolegården, vår del, gikk over i den «store», der blant annet elevene fra realskolen holdt seg i friminuttene. De som ikke gikk på Majorstua skole, men på Kirkeveien skole. Litt for seg selv sto hun der. Sped i kroppen, med briller. Hun hilste forsiktig mot «frøken». -God dag, Mette, sa «frøken», med en underlig varme i stemmen. Det må ha vært da jeg la m...

Den grønne kista - en hittil upublisert novelle og litt om bakgrunnen for den

Bilde
«Du vil vel være interessert i å vite at din gamle venn, Ole Fjeld, døde i forrige uke. Lokalavisa skrev et lite stykke om ham, som jeg sender med dette brevet. Stakkars mann - litt av en skjebne, du?!» Jeg lot det ukentlige «pratebrevet» fra mor synke ned i fanget. Ole Fjeld - han hadde omsider fått fred, da! Jeg tittet ned i konvolutten igjen. Der lå et lite utklipp. Jeg plukket det fram, det var fra lokalavisa hjemme, og der sto å lese at Ole Fjeld var død etter en lang tids smertefull sykdom. Teksten ellers var nokså overfladisk. Ole Fjeld hadde i mange år drevet en liten krambu, og bla-bla, En setning omtalte det faktum som var Oles skjebne og tragedie, men også hans liv og kjærlighet: «I unge år sluttet 0le Fjeld seg til det da forholdsvis nyåpnete Randsvik korps av Frelsesarmeen. Ved sin død var han stadig tilsluttet organisasjonen.» Jeg la utklippet fra meg på bordet, men tok så og puttet det inn i Bibelen som også lå der. Brevet fikk jeg lese ferdig senere. «I un...

«Dere skal få kraft» - en tekst og litt om bakgrunnen for den

Bilde
I det samme han kom inn fra Krigsropsrunden så han på kapteinens ansikt at noe var i veien. Han lurte på hva det kunne være. - Hør du, sa kapteinen langsomt, - de har nettopp ringt fra Larsens. Torstein er svært syk, som du vet, og nå har legen fortalt at det ikke er noe håp lenger. Han tok en pause, det var som om han ikke riktig visste hva han skulle si, eller hvordan han skulle si det. (Men selv om han ikke sa noe, ante det meg hva han ville, og det ante meg også at jeg snart ville stå ovenfor mitt livs vanskeligste oppgave, å skulle veilede en døende ungdom.) - Torstein er ikke frelst, vet du, men nå ville han snakke med … med deg. - Med meg? Men hvorfor det? Det … det … jeg … - Jeg forstår godt at du synes det er vanskelig, men han bad altså spesielt om å få snakke med deg, sa fru Larsen, og i alle fall kan ikke jeg dra, for jeg må dra til Varengbygda med en gang i et annet sykebesøk. (Det syntes meg så komplett umulig å dra til Torstein, men jeg visste samtidig a...